- et datterselskap av Oslo universitetssykehus HF

Kay Magnus Moen

”Fylkeslegen var litt skeptisk da jeg skulle ta lastebillappen med to proteser. Men det var ikke biltilsynet!”

”Det første benet ble amputert da jeg var 20 år”, sier Kay Magnus Moen. ”Jeg tegnet en strek der jeg begynte å få følelse, og så amputerte vi der. Det var jeg som tok beslutningen. Da hadde jeg gått med infeksjoner i hele kroppen og høy feber i mange år, så det var faktisk ikke noen vanskelig avgjørelse å ta.”

Kay Magnus har ryggmargsbrokk. Allerede da han var 10 år begynte han å miste følelsen i den nedre delen av begge bein. Da han var 12 begynte det å utvikle seg sår og betennelser. Først på venstrebenet, men noen måneder senere kom problemene også på høyre ben.

”Til å begynne med greide det seg med litt brannslukking”, sier Kay Magnus. ”Jeg fikk fjernet en tå, og sårene ble reparert etter som de kom. Det så veldig bra ut. Men så ble det verre. I denne tiden brukte jeg spesialsko på grunn av sårene. De fikk jeg laget på Sophies Minde, så da det ble amputasjon visste jeg allerede hvor jeg skulle få laget proteser.”

Høyrebenet ble amputert to år etter venstrebenet. Da hadde Kay Magnus allerede tatt førerkort for lastebil. Med to ben amputert var fylkeslegen skeptisk til om han virkelig kunne fortsette å kjøre. Men bare 20 minutter ut i fornyet førerprøve fastslo representanten fra Biltilsynet at jo, det kunne han!

”Det er forskjell på folk som lager disse protesene”, sier Kay Magnus. ”Rune Nilsen er min faste proteseingeniør. Vi møtes i hvert fall tre-fire ganger i året, så vi kjenner hverandre ganske godt. Det er en fordel når det skal lages noe nytt. Det ene benet er på grensen av hva som er mulig å få til, stumpen er kort. Men til nå har ikke det vært noe problem.”

Kay Magnus får laget nye proteser en gang i året. Det er et avansert håndverk å få dem til å passe helt på millimeteren. Og det må de. Når Rune tar avstøpninger av stumpene som underlag for nye proteser blir alle områder der det er bein under huden markert før gipsen legges på. Gipsen formes forsiktig med fingrene. Du må kjenne benets form – det er bløtdelene som kan bære kroppsvekten, der det er ben må det avlastes. Følsomme hender gjør denne jobben bedre enn en scanner klarer.