- et datterselskap av Oslo universitetssykehus HF

Mathilde Aurora Lie-Eriksen

”Det er viktig for oss at Mathilde Aurora skal oppleve det som like naturlig å gå med protese som å gå uten.”

Med sine 21 måneder er Mathilde Aurora allerede rutinert i å bruke protese på sin høyre arm. Den første fikk hun da hun var seks måneder gammel. Det var en tilvenningsprotese av tre stadier frem til en full voksenprotese.

”Vi er opptatt av at ungene tidlig skal venne seg til å ha noe på armen, og til å bruke den støtten som en protese kan gi”, sier ortopediingeniør Anne-Margrethe Fjellhaugen Gjøra. ”De må være komfortable med det, og kunne velge selv når de vil ha protesen på, og når de vil være uten.”

”Vi setter den på når vi kommer til barnehagen,” sier mamma Anne Sophie Lie-Eriksen. ”Når hun skal sove, tar de den av. Etterpå er det hun selv som velger om hun vil ha den på eller ikke. Det er ganske interessant å se hvordan hun omstiller seg til kort eller lang arm.”

Vår ergoterapeut har også vært med i barnehagen og informert om bruken av protesen, og om hvilke aktiviteter som kan passe for Mathilde Aurora. ”Alle barna her følger de samme stadiene i bruken av protese, men ellers er de jo veldig forskjellige. Det er fint å bli mer kjent med ungene når de er i barnehagen, det er nyttig for oss når vi skal jobbe med dem senere”, sier Anne-Margrethe.

”Det er morsomt å se hvordan Mathilde Aurora finner løsninger. Hun er en problemløser, det tror jeg de fleste er som er i denne situasjonen. Vi blir jo ganske godt kjent, vi ser hverandre minst hver tredje-fjerde måned. Og så er mammaen hennes ganske flink til å vise videoer, det er kjempehyggelig!”

”Med de minste brukerne våre må vi ofte ut av kontoret, leke litt og være aktive sammen. Vi jubler mye, det er så viktig at barna opplever mestring. Det skal være positivt å bruke protesen. Det blir mye enklere senere i livet hvis du er vant til å bruke protese helt fra du er ganske liten. Så kan man eventuelt senere velge bort protese. Begge deler skal føles like naturlig.”

For små barn er det helt avgjørende at de har et trygt og godt forhold til dem som skal jobbe med protesene deres. ”Vi har det veldig morsomt når vi er her”, sier Anne Sophie. ”Her får hun lov å showe og underholde litt når hun er i humør til det.”

”Vi føler at vi får veldig god oppfølging. Vi hadde naturligvis ingen erfaring med denne utfordringen fra tidligere, og tar imot de rådene vi får, selv om det selvfølgelig er vårt ansvar å bestemme til slutt.”

Etter bare seks måneder kom vi i kontakt med andre som er i samme situasjon. Da ble vi tatt med til Dysmeliklinikken og det tverrfaglige teamet på Rikshospitalet. Det er verdifullt for både barn og voksne å se hvordan andre med tilsvarende utgangspunkt håndterer situasjonen.”

”Jeg er ikke bekymret for om det kommer til å gå bra med Mathilde Auroa i livet,” sier Anne Sophie. Hun er en veldig positiv jente. Den største utfordringen min har vært å la henne bestemme selv, og ikke være hønemor. Det var det jeg var mest bekymret for, men det går bra!”