Står mesteparten av arbeidsdagen med benprotese

«Den ser ganske naturtro ut, ikke sant? Det er en speilvendt avstøpning av den høyre, så den er jo på mange måter min egen.» Berit er norsk-amerikaner, oppvokst i Florida. Hun er født med dysmeli – det venstre benet er mye mindre utviklet enn det høyre. Da hun var elleve år ble foten amputert, slik at hun kunne få en protese som økte bevegeligheten.

«Jeg flyttet til Norge i 2006. Protesen jeg hadde fått i USA skulle være ‘state of the art’. Den ble festet til benet med vakuum, så jeg måtte ha med meg en vakuumpumpe over alt. Det var veldig tungvint. På Sophies Minde fikk jeg en ny protese, med et mye enklere festesystem».

I Berits jobb som frisør, må hun stå størstedelen av arbeidsdagen. Det stiller ekstra store krav til protesen. Den må i tillegg stabilisere og overkompensere, fordi kneet på det amputerte benet er ustabilt. Derfor må protesen sitte ekstra tett på benet. Den kan fort gnage litt. Det at den sitter trangt, gjør at den er ekstra følsom for endringer i kroppsvekt. Både oppover og nedover.

«Én gang ringte jeg Rune fordi protesen knirket. Han spurte nølende om jeg hadde gått opp i vekt. Ganske riktig. Det hadde jeg jo. En annen gang ringte jeg ham fordi protesen satt fast. Over telefonen hjalp han meg å få løsnet den.»

Endring, tilpassing og justering av nye og eksisterende proteser er en kontinuerlig, som regel livslang prosess. Nærhet og tillit mellom pasient og ortopediingeniør er vesentlig.

«Det er viktig for meg å ha god dialog med den som lager protesene mine. Hvis ikke vedkommende forstår behovet mitt, blir ikke protesen bra for meg. Heldigvis har jeg Rune. Vi har en bra dialog, jeg har lært mye om min egen kropp bare av å høre på ham. Han sier at han kan lage et mye bedre ben til meg hvis jeg amputerer litt mer, til over det ustabile kneet mitt. Vi får se…»