Har vært jevnlig på Sophies Minde i mer enn 50 år, og har bare gode opplevelser og minner.
«Mine barndoms somre innebar alltid et opphold på Sophies Minde. Og jeg gledet meg hver gang.»
Kay Magnus, lastebilsjåfør, bruker benproteser
Tok lastebilsertifikat med to benproteser
«Fylkeslegen var skeptisk da jeg skulle ta lastebillappen. Det var ikke biltilsynet.»
Publisert: 10. februar 2019
Kategori:
Benprotese Brukeropplevelser Proteser
«Det første benet ble amputert da jeg var 20 år», sier Kay Magnus. «Det var jeg som tok beslutningen. Jeg tegnet en strek der følelsen i benet sluttet, og så amputerte vi der. Da hadde jeg gått med infeksjoner i hele kroppen og høy feber i mange år, så det var faktisk ikke noen vanskelig avgjørelse å ta.»
Kay Magnus har ryggmargsbrokk. Allerede da han var ti år begynte han å miste følelsen i den nedre delen av begge ben. Da han var tolv begynte det å utvikle seg sår og betennelser. Først på venstrebenet, men noen måneder senere kom problemene også på høyre ben.
«Til å begynne med greide det seg med litt ‘brannslukking’», sier Kay Magnus. «Jeg fikk fjernet en tå, og sårene ble reparert etter som de kom. Det så veldig bra ut. Men så ble det verre. I denne tiden brukte jeg spesialsko på grunn av sårene. De fikk jeg laget på Sophies Minde, så da det ble amputasjon visste jeg allerede hvor jeg ville få laget proteser.»
To år etter at venstrebenet ble amputert, sto høyrebenet for tur. Da hadde Kay Magnus allerede tatt førerkort for lastebil. Fylkeslegen var skeptisk til om han virkelig kunne fortsette å kjøre – med to amputerte ben. Kay Magnus gikk opp til fornyet førerprøve, og bare tyve minutter ut i prøven fastslo sensor fra Biltilsynet at Kay Magnus bare kunne fortsette å kjøre.
Proteser må justeres i takt med endringer i situasjon, aktivitet eller kroppens fysikk. Og én gang i året får Kay Magnus laget nye. Det er et avansert håndverk å få dem til å passe helt på millimeteren. For det må de. Passform er vesentlig, både for hvordan protesen føles på, og hvordan den fungerer sammen med kroppen.
«Rune er min faste proteseingeniør. Vi møtes i hvert fall 3-4 ganger i året, så vi kjenner hverandre ganske godt. Det er en fordel når det skal lages noe nytt.» Rune tar gipsavstøpninger av benstumpene som underlag for nye proteser. Han kjenner etter, med følsomme hender, og markerer alle områder der det er ben under huden. Det er bløtdelene som skal bære kroppsvekten. Der det er ben, må det avlastes.
«Det ene benet mitt er på grensen av hva som er mulig å få til, stumpen er kort. Men til nå har ikke det vært noe problem», avslutter Kay Magnus.
Gipsen formes forsiktig med fingrene. Rune kjenner benets form, og vet hva som er mulig å få til. Følsomme menneskehender gjør denne jobben langt bedre enn det en scanner klarer.