Ivar er født med det som kalles dysmeli. Han manglet den nederste tredelen av høyre arm ved fødselen, noe som gjorde at han hele livet har vært avhengig av en armprotese. Første gang han var på Sophies Minde var i januar 1966. Ivar er fra Mehamn i Finnmark, og den gangen innebar et besøk på Sophies Minde en reise på nesten 6 døgn. Hver vei.
«Vi tok Hurtigruta til Trondheim. Det tok fem døgn. Så tok vi toget derfra til Oslo. Hjemreisen var jo like lang, så en stor del av sommerferien for mor og meg handlet om besøket på Sophies Minde. Jeg syntes det var spennende og hyggelig. Det tror jeg mor syntes også. For Oscar Fredriksen, han som laget protesene mine den gang, jaget henne ut på shopping så han selv kunne være barnevakt.
Fredriksen var flink. Og verdens snilleste mann. Jeg fikk lov til å ‘hjelpe’ ham å lage modeller til protesehylser. Den gangen ble de laget i bivoks. Jeg elsket den lukten, og den dag i dag vekker den gode barndomsminner. Fredriksen var en kar som virkelig brydde seg. Kanskje litt mye, mente mor, da han ba henne vente med å gi meg peanøtter til jeg hadde fylt fem. Og særlig året etter, da jeg som fireåring, sladret til Fredriksen om at mor hadde latt meg få spise peanøtter likevel. »
Reisen ble litt enklere etterhvert som trygdeetaten fikk bedre råd, og Mehamn sin egen flyplass. Men frem til Ivar ble 16 var han på Sophies Minde hvert eneste år.
«Det var veldig fint å være barn her – jeg husker ikke annet enn latter, smil og vennlig omtanke. Jeg har egentlig aldri sett på det å ha protese som et problem. Kanskje med unntak av to ting: Valg av yrke. Og metalldetektorer på flyplasser. Det første var bare et problem i teorien – hjemme ble både søsknene mine og jeg oppmuntret til mer teoretiske utdanninger. Så jeg hadde nok uansett ikke blitt eksempelvis håndverker eller tannlege. Og flyplass-problematikken løser jeg ved å reise med en kosmetisk protese uten metall. Ellers har jeg en myoelektrisk protese som jeg bruker på kontoret. Og en god gammeldags konvensjonell protese med krok når jeg virkelig skal gjøre noe. Den er mer anvendelig. Når jeg går på ski, bytter jeg ut kroken med en skistav-holder.»
Ivar er i dag godt voksen, og fortsatt jevnlig på Sophies Minde. Så han har fulgt ortopediteknikere og -ingeniører fra de var lærlinger til at enkelte har gått av med pensjon.
«Det må være et godt arbeidsmiljø her. Jeg har sett ingeniører som jeg hadde som turnuskandidater eller lærlinger på 70- og 80-tallet være her til de gikk av med pensjon. Og mange av de som overtok er her fortsatt. De har vokst opp med meg, og jeg med dem. Så vi er blitt godt kjent. Og jeg møtes fortsatt med smilene, omtanken og den gode tonen jeg husker så godt fra min barndom.»
Klikk her om du vil du lese flere brukeres opplevelser av hvordan det er å leve med protese.
Har du noe du lurer på vedrørende armproteser? Eller føler du at protesen du allerede har ikke er god nok? Vi hjelper deg gjerne. Ring oss på 22 04 53 60, eller send oss en mail på post@sophiesminde.no
